Fotballgruppen

Austevoll - Sandviken 1-1

Denne gang fra "sjefen sjøl", Arne Nordlid sin penn:

Da Herrelagets 3 faste skribenter sliter med å komme seg ut fra komfortsonen i Sandviken, må undertegnede viderebringe positive opplysninger fra trener Kenneth Helle på en dårlig telefon langt ute fra fiskemillionærene vest i havgapet. Skulle tro at de hadde råd til mer enn en hakkete telefonlinje.

Austevoll gikk på sitt første poengtap for sesongen, og selvfølgelig måtte de være fra Sandviken de som klarte det. Motvind, sol i øynene og rikfolk på sidelinjen - det er noe som tenner en ekte Sandviksgutt. 

Guttene våre fikk en etterlengtet opptur. "Det har vært mye "stang ut" i det siste, så dette føltes nesten som en seier" , forteller Kenneth med stolthet og glede i stemmen.

Alle spillerne la for dagen en innsats og en innstilling som var imponerende. Lagmoralen var meget god, og Kenneth vil spesielt fremheve Lars M, Fluge og Kristoffer Stokkeland som gjorde en meget god figur til tross for mye benkesliting de siste kampene.

Sandviken gikk opp i 1 - 0 i første omgang. Keeper-Even gjorde en meget god redning - satte i gang hurtig med et meget godt utspark og Claus satte ballen i mål.

Utligningen til Austevoll kom etter 78 min.

For 100-kronersklubben ble det ingen nye utgifter takket være utligningen til Austevoll.. Etter 4 serierunder var redselen stor for at årets sesong skulle gi så store utgifter at man måtte ta en billig ferie. Regner med at JRR vil komme et forslag om 50 kr for uavgjort med det første. 

Vårens siste kamp går borte mot Follese på onsdag 18. juni kl 19.00. Kanskje vi skulle møtes der til en hyggelig avslutning før sommeren?

Regner ellers med at Rune N beveger seg over Askøybroen for å gi "årets referat" til dere alle trofaste Sandvikentilhengere.

A game of two halves: Sandviken - Trio 1-4

Kampreferat fra Tom Gjelsvik:

Det begynte så strålende.  En 30 meters langpasning fra Endre Karlsen – perfekt slått og vektet.  Siden ble de kollektive avstandene store og presisjonen mindre.  Anne Grete Preus synger at «av og til er en millimeter» nok….  Hun hadde nok dessverre ikke kunne hente inspirasjon til den tekstlinjen om hun hadde vært på Stemmen onsdag kveld… 

Etter 33 minutter stod det 0-3… De to første scoringene var glimrende eksempler på hva som kan bli utfallet om det ikke settes press på ballfører…. Særlig når avstanden er mindre enn 20 meter fra mål.   Den godeste Abdullah fra Husnes fikk fred, tid og stjernetreff - to ganger.  Bratt og brutal læringskurve.  Mål nr. 3 hadde vakt unison jubel – om det hadde kommet motsatt vei …. En herlig finte sendte backen vår nesten opp i et tie break på tennisbanen – sikringen var gått – og ting så mørk ut i sollyset.  Game over?

Ikke helt.

Blant trenere og ekspert-panelet i pausen var det lett hoderisting og en fin blanding av diplomatiske betraktninger i regi av bl.a. Rolf Behrens og de noe mer bombastiske anslagene.  Egil Bøe, Trond Fjeldstad og Stein Nepstad krydret dessuten tribune-tilværelsens utholdelige letthet med fargerike anekdoter fra treningsleirer i Rosendal – så langt tilbake som i musikk-kassettenes tidsalder.

--

Kjetil Rekdal ville kanskje kalt det coaching i verdensklasse.  Kenneth, Bjørn og Geir André’en gikk i garderoben og ut igjen kom Sandviken med ny giv, strammere organisering og et par nye spillere.  Kristoffer Grønmyr gav håp og tro etter en meget tidlig redusering – og også i form av kraft og kreative bevegelser. 

Håpet steg ytterligere minutter senere da ballen suste i tverrligger.  Fortsatt masse tid igjen til å få et resultat.  Men etter to nye og gode skudd samme sted – og uten uttelling, var det jevnt slutt. Sandviken førte hele 2. omgang – Trio la seg lavt og forsvarte seg klokt og kollektivt. 

Bortelagets fjerde mål var billig og blir som en parentes å regne i den store sammenheng. Sesongens første hjemmetap var dermed et faktum.

--

Det er inne i 16-meterne kamper vinnes - og tapes. Kynisme er ikke alltid vakkert.  Men noen ganger tvingende nødvendig.  Over hele banen.  Nå venter de to topplagene Austevoll og Follese – begge borte. Å vinne er alltid vakkert!

 

Helt unødvendig

Fra Arvid Ones' penn:

Det er festspilltid. Selv løper jeg rundt og ser  på mer eller mindre vellykkede arrangementer fra tidlig ettermiddag og langt ut i de små nattetimer. Derfor var det med håp om festspill fra  Sandviken sin side vi benket oss på Leikvang Stadion. Are Bollingberg, Britt Kalstad og mine to sønner Sivert og Simen. En innbydende gressbane tok imot Hovding og Sandviken, som for anledningen spilte i helrødt .

Kampen startet noe famlende, lagene hilste på hverandre på en måte. Men det tok ikke lang tid før Sandviken tok kontrollen og styrte showet . Vakkert var det. Det var som å høre Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra sammen med Det Norske Solistkor spille Beethoven i Grieghallen. Hovdingspillerne var statister og Sandviken briljerte med lekkert mann til mann-spill og spilte seg stadig igjennom et vaklende Hovdingforsvar.

Det var nesten for Emil Østerbø etter 5 minutter. Are, Britt og vi andre var overbeviste om at dette gikk mot en solid seier. Sivert, med korsbåndskaden, mente at Hovdings eneste sjanse var om de skulle få en farlig dødball. For Hovding spilte fotball som hadde varmet Egil Olsen. Ballen opp i lufta så fort det lot seg gjøre og langpasning fra venstreback på skrå frem til høyrekant ble slått gang på gang av en herr Næss. En spiller som skulle vise seg å bli sørgelig sentral utover i kampen. Men forutsigbart og kjedelig var Hovding sitt spill. Omtrent som Festspillenes åpningsforestilling onsdag 21. Mai. Kjedelig, fantasiløst og  povoserende dårlig. Dette er en periode i kampen hvor Sandviken sprudler. De minner om ensemblet fra Volksbühne i Berlin som spilte stykket  ”Murmel Murmel” på DNS den 23. Mai. Østerbø er igjennom, men setter ikke ballen i mål. Marius Torset setter ballen i mål, men blåses av for offside.

Og så skjer det som min sønn med det ødelagte korsbåndet spådde. En farlig dødball til Hovding slås fra høyre inn i feltet. Innoverskrudd. Hovding først på ballen, Even redder, men med sola i øynene gir han retur, og så scorer faktisk Hovding. Og hvem tok frisparket? Jo, denne herr Næss!

Are og Britt er enige om at dette bare gir ekstra krydder til kampen. Det er soleklart at dette tar Sandviken hjem. Kort tid etter skyter Johannes Breck i tverrligger. Men Hovding går til pause med en 1-0 ledelse.

Sandviken skal  bare fortsette å presse i andre omgang så er dette lett match. Nå også med sola i ryggen og medvind. Og så skjer det utrolig. Hovding spiller seg faktisk gjennom og scorer. Are og Britt ser ut som de har vært vitne til en naturkatastrofe. Var dette mulig.

Og det som skjer nå er merkelig. Det er som om Sandviken tror at det bare er ett minutt igjen av kampen. Respeten ser ut til å være å pumpe så mange høye baller mot Hovding sine midtstoppere som mulig. Begge stopperne er et hode høyere enn våre spisser så håp om utelling på denne taktikken har verken Are eller Britt. Britt blir til og med litt aggressiv. Det blir litt like angrep ute på banen. En slags Jon Fosse effekt. Det kan være suggererende, men også uedelig kjedelig , slik som årets festspillforestilling ”Hav” av nevnte forfatter.

Men noen lekre angrep fikk vi. Noen lekre fremspill via høyre kant var som å se Ballett Preljocaj sin 1001- natt forestilling. Og så kom jo også scoringen. Et lekkert angrep endt med skudd fra Claus Simonsen. Det sto 2-1 til hjemmelaget.

Sandviken fortsatte med et formidabelt press mot Hovding sin keeper. Utrolig at utligningen ikke kom. Stor glede hadde vi tribunemobbere av Håvard Ugulen sin tunnell på en Hovdingspiller. Lekkert og ydmykende. Vi lo rått.

Og så skjer det som av og til skjer. Sandviken presser og presser og så er det Hovding som scorer. Men dette tilgir vi . Slikt skjer. Og innspurten til Sandviken var tapper!

Dette var et unødvendig tap. Sandviken tapte for et dårligere lag. Mot Trio blir det seier. Det er jeg sikker på.

Etter kampen gikk jeg på Festspillene og så på Karoline Krüger glitrende iscenesatt av min kone Hilde Sol Erdal.

Skulle noen etter å ha lest dette, få lyst på litt kultur ved siden av fotballen , vil jeg i all beskjedenhet anbefale ”Ivar Medaas - dar kjen dampen” og ” 200 år på to timar” med Linda Eide og Sjur Hjeltnes som begge spilles i Bergen til høsten. Begge stykkene fantastisk regissert av Arvid Ones.

Sandviken - Fyllingen3 3 - 3

Referat fra Tom Gjelsviks penn:

Det begynte så bra.  Sandviken hadde ballen, kontrollen, overskudd og dommeren på lag.  1-0 måtte komme – og gjorde det – på vakkert vis.  Trond Vegard Ripe stakk glimrende mellom stopperne, var rolig, kontrollert og klinisk sikker skarve fem minutter før det var tid for kaffe, vafler og ekspert-treff ved salgsboden.

The sky was the limit.  Kommentarene var like treffsikre som før.  Trenerteamet smilte om kapp med solen – og blant menigheten var enigheten var stor om at skulle Stones sin Ronnie Wood gå på en smell før konserten i Telenor Arena, kunne keepertrener og look-alike Geir André Johannessen overtatt gitaren.  Den kvinnelige delen av fansen ville da trolig fått enda større grunn til å juble.

Akkurat når livet var som best, ble det straffe feil vei; en vel overivrig takling som strengt tatt kunne vært unngått – og 1-1.  Så skjedde ting i et tempo som kunne få andre enn salige Øivind Johnssen i NRK Sporten til å gå i surr. 

Først 2-1 ved Emil Østerbø – som fortsetter å vise goalgetteregenskaper og som besitter ro og nese for målsjanser.  I riktig gamle dager; den gang dommerdrakten var svart, Patrick-støvlene fra Strømsnes Sport var røde og fremtiden bestod av litt flere år  ….  var det mang en dommer som følte han hadde dømt sin livs kamp på Stemmemyren.  Lørdagens unge og talentfulle dommer var på god vei til å oppnå det samme da han kort tid etter viste ut en av Fyllingsdalen 3 sine beste spillere.  Applausen på tribunen var både oppriktig og hjertelig - og også de anerkjennende kommentarene må ha varmet et dommerhjerte!

Dessverre ble guttene fra Dalen bedre og bedre jo færre de ble.  I løpet av kort tid var optimisme snudd til fortvilelse og resultatet til 2-3.  Kameratgjengen fra Oasen-land bestod av en del gode fotballspillere som om de hadde villet nok kunne drevet det lenger.  At de kun hadde et tap før møtet på Stemmen, var til å forstå.  Beruset av medgangen gjorde de også noen forsøk på å komme ned i ni spillere for om mulig å trygge seieren.  Heldigvis lykkes de ikke med det. 

3 minutter før full tid åpnet det seg en liten 4-felts motorvei rett foran mål der det befant seg få andre enn Jan Inge Dvergsdal…  3-3!    Etterpå var det oppgitte blikk og lett hoderisting både på gress og trenerbenk.  Mathias Nordlid og Bjørn Simonsen fant svært liten trøst i ett poeng; – To poeng tapt!

Og Lars Kilevold sin gamle schlãger «Livet er for kjipt» hadde passet bedre enn Sandvikssangen som avslutning på 90 minutter i solskinn. 

For tribunegjengen var det dog en ettermiddag der selv en mulig lærerstreik likevel ikke forhindret ny kunnskap.  At det ble innvilget felles drikkepause når gradestokken viste 17 pluss var nytt … og fikk tankene til å flakke mot gamle dagers vanningspauser mellom buljongparene på Bislett…  ‘

Trenger du til mentalt påfyll og mimring om gamle dager – anbefales allerede nå neste hjemmekamp!   Ekspertpanelet er i sterk vekst og selv Davy’en bør kunne finne egnede kandidater her!  Endre Blindheim, Tor Gudmundsen, Jappi’en, Alf & Rune Nielsen, Jan Reidar’en, Steinar Østerbø’en, Jonna’en og flere andre meget meningsberettigede borger for kvaliteter andre arenaer bare kan drømme om. 

Tom Gjelsvik

Sandviken - Bergen Nord 14. mai

Betraktninger fra Rune Nielsens penn:

Du verden så artig!  Ikke ironisk  ment. I en kamp som endte 1-1 storkoste publikum seg. På banen kjempet nemlig de to lagene en jevnbyrdig match. Høyt tempo fra start. Ivrige og aggressive Sandviken-spillere var ute etter å revansjere kollapsen på Fitjar. Et Bergen Nord-lag kom med ambisjoner om å feie våre gutter av banen med finspill. 
 
Etter 20 minutter blir vi vitne til en praktscoring. Emil Østerbø får ballen like utenfor 16- meteren. Feilvendt og noe skrått hold. Han vender lynkjapt på en en femøring. Deretter smeller han til med strak vrist. Ballen havner i motsatt vinkel! En forfjamset sisteskanse - forøvrig meget god - kan bare beundre verket til Sandvikens lagkaptein.
 
"Han e' raskere enn faren" (Steinar Østerbø - årets spiller 1972) utbryter Jan Reidar Rasmussen fra tribunehold. Og latteren og kommentarene sitter løst når Jonnaen, Børge Størksen, Jean'en, Jappien, Arvid Ones, Tom Gjelsvik og Åge Schmidt er samlet på et brett. "Drep motstanderne med fysikk, fart og direkte spill", "Kor e' kortet dommer" "Først på ballen gutter", Ikkje gi han fred", "Han som skjøt som de blinde slåss"  og "Han va på vei inn i Eidsvågstunnelllen med ballen". De to siste kommentarene gjaldt selvsagt Bergen Nord -spillere.
 
Ute på kunstgresset kontrollerer Sandviken de første 35 minuttene. En corner som våre gutter aldri får klarert, fører til utligning og dermed uavgjort til pause. Sandviken hadde muligheter til øke ledelsen før Bergen Nord utlignet, men mot slutten av omgangen kom våre motstandere høyere i banen og truet vår glimrende sisteskanse Even ved et par anledninger.
 
Pause. Åpen kiosk. Søte og blide Sandviken-jenter selger det meste en trenger denne maidagen på Stemmemyren. Også fruktspyd med melon, druer og jordbær står på menyen!  Diskusjonen går høylydt om hvilken butikk som lå nærmest "Bennaen" i gamle dager. De fleste mener Baugstø sin tobakk og snopebutikk, men Jan Reidar, med støtte av Thomas Espedal sin far, hevder hardnakket at et varemagasin, der de solgte glasshunder med rød lapp, lå nærmest BP'en. Antakelig snakker vi om to tidsperioder i Ytre Sandvikens historie....
 
2. omgang blir en kamp mellom to jevnbyrdige motstandere. Begge lag har sine perioder hvor de har styringen. Linjedommeren blir så revet med av intensiteten at han mister balansen og nærmest kneler for en av våre gutter etter et sammenstøt med en av våre spillere. Heldigvis ender episoden med shake-hands". "Fair play" er alltid Sandvikens ånd.
 
Laginnsatsen er stor og forsvaret holder stort sett Bergen Nord på armlengdes avstand. Endre Karlsen spiller en god kamp på midtbanen. Utover i omgangen blir det strekk i begge lag. Spillet bølger fram og tilbake. Litt Hawaii. I sluttminuttene trykker hjemmelaget på for en avgjørelse. Innbytter Martin Roska header i kjent atletisk stil, men Bergen Nords spenstige keeper får fistet ballen til corner. Dermed ender kampen med poengdeling.
 
Til alle dere som ikke var der: God, gammeldags stemning på Stemmemyren denne kvelden. Møt opp, ta gjerne med din bedre halvdel. Husk: Varme klær og pledd til damene når kampene begynner så sent som 20.15. Etter solnedgang skinner solen bare i hjertene våre. Håper å se mange 17. mai!  Under Idrettslagets fane, samles ungdommen ifra Sandviken.....
 
Rune N.